Skaff deg en hejagjeng!

IMG_9599I dette innlegget vil jeg skrive om det å ha sin egen hejagjeng. En helt uvurderlig støtte i stort og smått! Egentlig er det ikke noe stort hokuspokus heller, men det gjelder å bli bevisst på det. 

Når jeg skal fortelle om min egen, så må jeg starte med kvinnene i mitt liv. De er både mange og sterke. De utfyller både hverandre og meg, på ulike måter. En av dem gir meg betingelsesløs kjærlighet, til tross for at jeg kan by på både hodeløshet og reinhekla egoisme fra tid til annen. Jeg beundrer henne for akkurat det. En annen kan være dønn ærlig, og bruke store bokstaver når jeg trenger å skjerpe meg. Det har sin helt spesielle verdi. En tredje får meg alltid til å føle meg så velkommen. Det er hun jeg alltid slapper av hos, og som jeg kan sove på sofaen til, mens hun gjør sine ting. Det er trygt. En fjerde går den ekstra milen for meg, uten at det er forventet. Det er hun som alltid hører det som ikke blir sagt, og som hjelper meg å sette ting i sammenheng. Hun får meg til å føle meg sett. Det er hun jeg vil skrive om i dag, eller rettere sagt den rollen hun fyller. Jeg har nemlig skaffet meg min egen hejagjeng. En suksesspartner, ja jeg kaller henne nettopp det. Suksesspartner. Har du skaffet deg en sånn? Det er noe jeg vil anbefale på det varmeste.

Som du kanskje har lest tidligere, så har jeg begynt å sette meg mål for ting jeg har lyst til å oppnå det kommende året. Disse bryter jeg ned i månedsmål og noen ganger ukesmål. Av og til kreves det også at jeg bestemmer meg for hva jeg vil ha gjennomført på bestemte dager. Selv om jeg forunderlig nok ofte opplever at alle de små stegene jeg bevisst eller ubevisst har tatt til syvende og sist fører meg til målet, så er ikke måloppnåelse noe som kommer av seg sjøl. I all hovedsak er det jeg som bestemmer hvor bra måloppnåelsen skal bli, det kommer rett og slett an på hvilken innsats jeg legger ned. Likevel har jeg erfart at det aldri er feil å ha sin egen lille hejagjeng. En suksesspartner.

Min suksesspartner stiller de viktige spørsmålene, som gjerne handler om hva jeg trenger å gjøre for å nå målet mitt, hva jeg må forsake for å nå målet mitt, og hvor viktig det er å nå målet i en større sammenheng. Og ikke de minst spørsmålene som tvinger meg til å svare på hva det er som gjør at jeg ikke legger ned den innsatsen som trengs. Ofte fører disse spørsmålene til at jeg justerer kursen min, endrer på prioriteringene og blir mer bevisst på hva jeg selv trenger å gjøre for å komme i mål. En gang endte disse spørsmålene også med at jeg forkastet et av målene, fordi det ikke var viktig for meg. Det var ganske enkelt ikke mitt mål. Det kan være et like riktig utfall som noe annet.

Det vesentlige med en hejagjeng eller suksesspartner er å høste støtte for de valgene jeg tar, og å ha noen å sparre med når jeg sjøl føler at jeg er på gyngende grunn. For meg betyr det å ha en slik suksesspartner at jeg blir mer bevisst på hva jeg velger for meg sjøl, hva som ligger til grunn for valgene og ikke minst en bedre evne til å skille mellom hva som er viktig og mindre viktig. Det er grunn god nok for meg, til å skaffe seg en hejagjeng.

Hvem kan bli din hejagjeng?

Øvelse gjør mester! Også når det gjelder å feile.

fullsizeoutput_2259
8.mars deltok jeg på Technoport i Trondheim. Technoport er en konferanse som har som mål å stimulere til innovasjon gjennom å organisere events for entreprenører, investorer, ledere i offentlig og privat sektor, studenter, forskere og drømmere. Med en slik inndeling bekjenner jeg meg nok mest til den siste kategorien i denne sammenhengen, selv om jeg til daglig både er leder for en fin liten gruppe mennesker, og samtidig student på coachstudiet hos MetaResource.

En av innlederne på Technoport i år, Simone Giertz, er blitt kjent som the queen of shitty robots. Hun har en egen YouTube-kanal som du kan finne her: Simone’s robots.  Jeg vil særlig anbefale videoen I made a lipstick robot!  Grunnen til at jeg trekker frem Simone, i tillegg til de underholdende videosnuttene hun lager av mer eller mindre vellykkede roboter, er foilen hun dro opp underveis i sitt foredrag. Den hadde teksten ”Being bad at things is a skill that requires practice”. Denne egenskapen har gitt Simone 450 000 følgere på YouTube, men jeg mener sitatet er viktig for flere enn Simone.

Mange av oss går rundt og er redde for å gjøre feil. Gjøre ting som fremstår med et resultat som er mindre enn vellykket. Jeg er selv en av dem fra tid til annen, men jeg tror jeg blir stadig bedre på å gjøre feil. En av grunnene til det finner jeg i planneren min, eller kalenderen om du vil. Jeg har en slik gammeldags i bokform. Når jeg slår opp i den blir jeg stadig påminnet om at jeg vil ta sjansen på å gjøre feil, fordi det er en effektiv metode for å skaffe verdifull kunnskap om hva jeg vil gjøre annerledes. Det er rett og slett nedfelt som en av mine leveregler. Er det ikke smart? Jeg er overbevist om det.

Helt enkelt er det mye som blir gøyere om en ikke tar seg selv så høytidelig, men viktigst av alt er gjerne all den lærdommen en kan ta av å feile en gang i blant. Og i de fleste tilfeller er det faktisk helt ufarlig. Jeg er sikker på at om du tenker på noen av de gangene du gjorde feil, ja om du i det hele tatt klarer å huske noen, så var feilen av svært liten betydning. Den lærdommen du tok av det var i kanskje mye mer vesentlig?
Tenk på det du 🙂

Hva velger du?

VM på ski trigger følelseslivet. Den siste halvannen uken er jeg blitt forbløffet, frustrert, overrasket, irritert og underholdt. Jeg ser ikke bort ifra at utøverne selv også har følt på det brede spekteret av følelsesregisteret disse dagene. Kanskje nettopp derfor har jeg også latt meg imponere av det som har foregått både i og utenfor løypene i Lahti.

En av de som har gjort størst inntrykk på meg denne gangen er Magnus Moan. Da sprintlaget i kombinert skulle spurte om gullet, var det plutselig en løper i veien i svingen før oppløpet, og innspurten ble en annen enn den kunne ha vært. Kombinertgutta tapte spurten og endte med sølv. I TV-sendinga fra VM samme kveld ble dette tema for intervjuet med kombinertgutta. Moan svarte programlederne at han kunne velge å være lei seg og irritert for sølvmedaljen, eller han kunne velge å glede seg over den. Han valgte å glede seg. Det er godt gjort!

Et annet eksempel på valg av fokus fikk vi under en av øvelsene i langrennsløypa. Allerede tidlig på 3-mila gikk Astrid Uhrenholdt Jacobsen i bakken. Ikke før løpet var over fikk vi vite at fallet gikk så hardt utover kroppen, at Jacobsen gikk 30 kilometer i smerte. Hun kunne også fortelle at hun under løpet hadde vært i tvil om hun ville klare å fullføre. Etter en drøy time i løypene fullførte hun til medalje. Imponerende! Uten å ha vært inne i hodet på Jacobsen, så tenker jeg at hun mest sannsynlig måtte gjøre noen valg underveis, om hvilke tanker som skulle få ta opp plassen i hodet. Det er sterkt gjort!

En trenger ikke være toppidrettsutøver for å ta lærdom av det vi har vært vitner til disse dagene. Når vekkerklokka ringer om mårran, så kan du velge å tenke på at du skulle hatt noen flere timer søvn, eller du kan tenke på hva dagen bringer. De aller fleste av oss er så heldige at vi har noe meningsfullt å stå opp til, enten det er jobb, skole, unger eller opplevelser. Og når du kjenner at døgnet skulle hatt noen flere timer; du kan selvsagt velge å tenke på at hverdagen er travel, men du får ikke flere timer av det. Da er det kanskje bedre å fokusere på alle opplevelsene og erfaringene dagene gir? Det er et aktivt valg. Noen ganger kan det også være lurt å tenke på om noe kan velges bort.

I løpet av dagen, uka, måneden og året tar vi en uendelig mengde valg. Alt fra hva vi har på brødskiva om mårran, til hva vi skal finne på i helga. Mange av valgene skjer automatisk, mens andre valg kommer litt tyngre. De valgene som skjer automatisk er vi gjerne godt trente i. Da er det like greit å begynne å trene seg på å velge et positivt fokus.

Lykke til!
choice-1799748_1920

Hva tar du med deg?

De dagene vi er inne i nå liker jeg å kalle ”på toppen av året”. Hvilket år det gjelder kommer helt an på sammenhengen. Når jeg står på toppen av 2016 ser jeg tilbake på året som gikk, og vender jeg blikket fremover står jeg på toppen av 2017.

Det er ganske stilig å stå slik på toppen. Det gir en storslagen utsikt over alle opplevelsene og erfaringene fra året vi er i ferd med å legge bak oss, og all lærdommen som fulgte av det. Og så gir det et godt overblikk over det som kommer. Jeg tenker på det som å stå i nuet på min egen tidslinje, der fortida er formet av de valgene jeg tok og ikke tok, mens fremtida ligger ny og ubrukt. Skjønt, helt innholdsløs er fremtidslinja dog ikke, for den inneholder allerede noen milepæler i tråd med målene jeg har satt meg for det kommende året. Jeg kan se dem helt klart og tydelig der fremme. På toppen av året er altså et godt sted å være når man vil glede seg over i takknemlighet, og glede seg til i forventning.

Gjennom året som gikk har jeg samlet på gode minner. Om den boka jeg leste som jeg håpet aldri skulle ta slutt, og derfor prøvde å spare litt på, men som jeg likevel ikke klarte å legge fra meg. Minnene fra den turen som var så fin at den skulle vart for evig. Og alle de små artige episodene fra hverdagstralten. På vei inn i et nytt år sørger jeg for å ta med meg det jeg har bruk for. Det kan være alt fra opplevelsen av den fine påskeutflukten vi hadde til Røros, via godfølelsen fra late soldager i sommerferien, til den boka som sto på leselista, men som jeg aldri rakk å lese. De bøkene er det forresten mange av. De får bli med videre.

Alle de fine turene i skog og mark tar jeg også med meg inn i det nye året, og lar dem inspirere til nye naturopplevelser. Slik som turen der bildet er tatt, langs (og helt tydelig i) Humla en varm junidag. Ett av årets blanke strå, som Hans Børli skriver om.
img_6474
Hva tar du med deg fra 2016?

Minnene
Ta det med deg!
Det minste av grønt
som har hendt deg
kan redde livet ditt en dag
i vinterlandet.

Et strå bare
et eneste blankt lite strå
fra sommeren i fjor
frosset fast i fonna,
kan hindre skredets
tusen drepende tonn i
å styrte utfor.

– Hans Børli

Hva gir du oppmerksomhet til?

Og hva gir jeg sjøl oppmerksomhet til? Det er et spørsmål jeg reflekterer over fra tid til annen. Hva bruker jeg energien min på? I noen sammenhenger er svaret ting jeg ikke får gjort noe med, eller ting som ikke er blant det jeg vil beskrive som energigivende. Så da tar jeg steget videre til spørsmålet ”Hva annet kan jeg gi oppmerksomhet til?”. Svarene på akkurat det spørsmålet er veldig interessante. Det er her gullet ligger, om du trenger å endre fokus. Jeg vil anbefale deg å teste det ut 🙂

Nylig kom jeg over denne artikkelen, der landslagstrener for fotballherrene, Per Mathias Høgmo, gir råd til den suspenderte langrennsløperen Therese Johaug. En interessant artikkel, enten du er interessert i herrefotball, sport generelt, Johaugsaken, eller ingen av delene. Sportsinteressen er ikke mitt poeng med å dele akkurat denne linken til Aftenposten. Det som fanget min interesse er det Høgmo sier; – Jeg er veldig selektiv på hva jeg bruker energi på. Dette er en del av svaret hans, når han blir utfordret på hvordan han står best i stormen. Og han har stått litt i stormen den senere tida, Høgmo. Jeg tenker at han vet ett og annet om nettopp det.

Når Høgmo sier det han gjør i denne artikkelen, så skjønner en også hvorfor han nærmest konsekvent unnlater å kommentere hva som har gått galt, eller i alle fall kommenterer han det såpass lite at det er egnet til å irritere vettet av både mediene og kommentatorer i sosiale medier. Han er altså bevisst på hva han bruker energi på, og gir oppmerksomhet til. Jeg tror det er en klok tilnærming. Ved å fokusere på hva som har gått bra, og hva som kan
bilde_0108gjøres enda bedre ved en senere anledning, kan du selv styre oppmerksomheten din i retning av utvikling og positiv endring.

Det andre rådet Høgmo gir til Johaug, er å holde fokus på det man kan gjøre noe med. Så enkelt, og så vanskelig. Hvor ofte har du ikke irritert deg over saker og ting som du overhode ikke har mulighet til å gjøre noe med? Selv har jeg gått i den fella mange ganger, og det er også derfor jeg forsøker å være bevisst på hva jeg gir energi til. Det er så uendelig mye å holde på med, og å bruke tiden til, at jeg ikke egentlig vil bruke tiden min til å irritere meg over det jeg ikke kan påvirke. Og noen ganger sier jeg ganske enkelt høyt til meg sjøl; Det er ikke mitt ansvar.  Med mindre det faktisk er mitt ansvar da. Men i de siste tilfellene har jeg svært ofte også mulighet til å gjøre en endring.

Og om alt annet går feil, så kan en alltids lytte til Høgmos forløsende ord i artikkelen: Verden går alltid videre.

Tilfredsstillelsen i å nå sine mål

Det er en helt egen tilfredsstillelse i det å nå sine mål. Når en har gjort et grundig stykke arbeid med å definere målene, laget en plan med delmål og milepæler, og til slutt gjennomfører. Nå nylig hadde jeg gleden av å være med, da ei god venninne nådde ett av sine store mål for 2016. Fantastisk opplevelse! Og ikke minst enormt inspirerende i arbeidet med mine egne mål.skjermbilde-2016-10-08-kl-00-39-08

Det å sette konkrete mål var noe jeg begynte med i fjor. Hva er viktig for meg i det kommende året? Hvorfor er det viktig? Hva skal til for å oppnå det? Det var omtrent sånn det startet for min del. Og så skulle det visst ikke være så forbasket enkelt i starten. Jeg kranglet en del med meg sjøl til å begynne med. Er målene bra nok? Er målene konkrete nok? Er målene viktige nok til at jeg vil gjøre den innsatsen som trengs for å nå dem? Slike spørsmål kvernet rundt i hodet mitt. I denne prosessen hadde jeg lykkeligvis god bistand fra coachen min. Den dagen jeg skulle vise frem målene mine til henne, hadde jeg imidlertid snakket ned målene mine så brutalt inne i hodet mitt, at jeg nærmest ikke trodde på dem sjøl lenger. Godt utgangspunkt der, altså.

Coachen fikk meg heldigvis på plass igjen, og ganske snart hadde jeg en utmerket plan for 2016. For meg ble det viktig å sette opp flere delmål tilhørende hvert hovedmål, og ikke minst flere små og store handlinger som tar meg i retning av målet. Gjennom året har jeg fulgt opp planen, og evaluert underveis. Dette gir meg muligheten til å justere kursen, om det trengs. Og tro meg, det har vært behov for det ved noen anledninger. Er det et nederlag? Nei, det vil jeg ikke si. Jeg vil snarere kalle det nyttig lærdom, som jeg hadde gått glipp av om jeg ikke hadde jobbet på denne måten med målene mine.

Som jeg allerede har nevnt; jeg gjorde ikke denne jobben alene. Ofte er det mye kunnskap om seg selv å hente, om man ber andre om hjelp. Sjøl finner jeg stadig ny kunnskap om meg sjøl i nært samarbeid med en DNCF Sertifisert Coach. Om du ønsker å komme i gang med målprosessen på egen hånd, kan jeg på det varmeste anbefale online-kurset til Engasjert Byrå, som tar deg gjennom arbeid med både verdier og mål. Det er gratis, og du finner det her:

Gratis onlinekurs – Engasjert Byrå

Lykke til!

Hei på høsten :)

IMG_7587August er over, finito, finale. Meaning; høsten er her! Jeg kan godt kalle høsten min favorittårstid. Denne årstida er så frisk og sprek i formen! Da jeg vandret gjennom den regnvåte Malvikmarka denne uka, og kjente at sola tynte siste rest av varme ut av solstrålene, så kunne jeg ane den deilige høsten sige på. Og jeg kjenner at jeg vil ha mer. Vil ha litt kaldere morninger, litt mer dugg i graset, enda litt rødere roser i kinnene på ettermiddagsturen og enda litt mørkere kvelder og sterkere måneskinn. Herregud, jeg priser høsten.

Denne høsten gjør jeg et godt valg for meg sjøl. Og, tror jeg, for de rundt meg. Nå i september møter jeg som ferskis på NLP Master Practitioner, sterk og klar for et høstsemester med kommunikasjon, coaching og ledelse. Blant andre tema. Bare å glede seg! Jeg har en klar formening om at det er bra for hodet mitt å gjøre noe annet, i tillegg til det jeg jobber med til daglig. Det gir meg nye impulser, lar meg bli kjent med nye mennesker i andre omgivelser og det bringer meg ny kunnskap som jeg anvender i jobben min. Et lite kinderegg.

IMG_7521Høsten er også tid for å gjøre opp status for sommeren. Ikke akkurat et vitenskapelig arbeid, men heller kos med opplevelsene og minnene fra både late og aktive, kalde og varme, regntunge og solfylte sommerdager. Måloppnåelsen er slett ikke så verst, denne sommeren! Det betyr kort og godt at jeg tok meg tid til å gjøre de tingene jeg hadde lyst til å gjøre i sommerferien. Gode prioriteringer der, altså.

Ingen av målene for sommeren var uoppnåelig, ei heller var de særlig krevende. Likevel er det et par mål jeg ikke når. Hvorfor er det sånn, når målene er formulert med tanke på at de skal innfris? De målene jeg bommer på var ikke viktig nok for meg. Det var mål som det ble enkelt å prioritere bort, når jeg måtte velge. Og mål som er lette å prioritere bort, er gjerne vanskelig å oppnå. Heldigvis er betydningen og verdien av de målene jeg har nådd fortsatt like sterk, selv om jeg ikke lykkes i å nå alle. Viktig lærdom!

Lag deg en deilig høst 🙂