Tilfredsstillelsen i å nå sine mål

Det er en helt egen tilfredsstillelse i det å nå sine mål. Når en har gjort et grundig stykke arbeid med å definere målene, laget en plan med delmål og milepæler, og til slutt gjennomfører. Nå nylig hadde jeg gleden av å være med, da ei god venninne nådde ett av sine store mål for 2016. Fantastisk opplevelse! Og ikke minst enormt inspirerende i arbeidet med mine egne mål.skjermbilde-2016-10-08-kl-00-39-08

Det å sette konkrete mål var noe jeg begynte med i fjor. Hva er viktig for meg i det kommende året? Hvorfor er det viktig? Hva skal til for å oppnå det? Det var omtrent sånn det startet for min del. Og så skulle det visst ikke være så forbasket enkelt i starten. Jeg kranglet en del med meg sjøl til å begynne med. Er målene bra nok? Er målene konkrete nok? Er målene viktige nok til at jeg vil gjøre den innsatsen som trengs for å nå dem? Slike spørsmål kvernet rundt i hodet mitt. I denne prosessen hadde jeg lykkeligvis god bistand fra coachen min. Den dagen jeg skulle vise frem målene mine til henne, hadde jeg imidlertid snakket ned målene mine så brutalt inne i hodet mitt, at jeg nærmest ikke trodde på dem sjøl lenger. Godt utgangspunkt der, altså.

Coachen fikk meg heldigvis på plass igjen, og ganske snart hadde jeg en utmerket plan for 2016. For meg ble det viktig å sette opp flere delmål tilhørende hvert hovedmål, og ikke minst flere små og store handlinger som tar meg i retning av målet. Gjennom året har jeg fulgt opp planen, og evaluert underveis. Dette gir meg muligheten til å justere kursen, om det trengs. Og tro meg, det har vært behov for det ved noen anledninger. Er det et nederlag? Nei, det vil jeg ikke si. Jeg vil snarere kalle det nyttig lærdom, som jeg hadde gått glipp av om jeg ikke hadde jobbet på denne måten med målene mine.

Som jeg allerede har nevnt; jeg gjorde ikke denne jobben alene. Ofte er det mye kunnskap om seg selv å hente, om man ber andre om hjelp. Sjøl finner jeg stadig ny kunnskap om meg sjøl i nært samarbeid med en DNCF Sertifisert Coach. Om du ønsker å komme i gang med målprosessen på egen hånd, kan jeg på det varmeste anbefale online-kurset til Engasjert Byrå, som tar deg gjennom arbeid med både verdier og mål. Det er gratis, og du finner det her:

Gratis onlinekurs – Engasjert Byrå

Lykke til!

Hei på høsten :)

IMG_7587August er over, finito, finale. Meaning; høsten er her! Jeg kan godt kalle høsten min favorittårstid. Denne årstida er så frisk og sprek i formen! Da jeg vandret gjennom den regnvåte Malvikmarka denne uka, og kjente at sola tynte siste rest av varme ut av solstrålene, så kunne jeg ane den deilige høsten sige på. Og jeg kjenner at jeg vil ha mer. Vil ha litt kaldere morninger, litt mer dugg i graset, enda litt rødere roser i kinnene på ettermiddagsturen og enda litt mørkere kvelder og sterkere måneskinn. Herregud, jeg priser høsten.

Denne høsten gjør jeg et godt valg for meg sjøl. Og, tror jeg, for de rundt meg. Nå i september møter jeg som ferskis på NLP Master Practitioner, sterk og klar for et høstsemester med kommunikasjon, coaching og ledelse. Blant andre tema. Bare å glede seg! Jeg har en klar formening om at det er bra for hodet mitt å gjøre noe annet, i tillegg til det jeg jobber med til daglig. Det gir meg nye impulser, lar meg bli kjent med nye mennesker i andre omgivelser og det bringer meg ny kunnskap som jeg anvender i jobben min. Et lite kinderegg.

IMG_7521Høsten er også tid for å gjøre opp status for sommeren. Ikke akkurat et vitenskapelig arbeid, men heller kos med opplevelsene og minnene fra både late og aktive, kalde og varme, regntunge og solfylte sommerdager. Måloppnåelsen er slett ikke så verst, denne sommeren! Det betyr kort og godt at jeg tok meg tid til å gjøre de tingene jeg hadde lyst til å gjøre i sommerferien. Gode prioriteringer der, altså.

Ingen av målene for sommeren var uoppnåelig, ei heller var de særlig krevende. Likevel er det et par mål jeg ikke når. Hvorfor er det sånn, når målene er formulert med tanke på at de skal innfris? De målene jeg bommer på var ikke viktig nok for meg. Det var mål som det ble enkelt å prioritere bort, når jeg måtte velge. Og mål som er lette å prioritere bort, er gjerne vanskelig å oppnå. Heldigvis er betydningen og verdien av de målene jeg har nådd fortsatt like sterk, selv om jeg ikke lykkes i å nå alle. Viktig lærdom!

Lag deg en deilig høst 🙂

Gjør noe med det!

IMG_7108 Vårsemesteret hadde for min del det jeg vil karakterisere som en mangslungen avslutning. Jeg er så heldig å ha en jobb der jeg får delta på mange ulike aktiviteter, treffe spennende mennesker med ulike historier og ikke minst får være med på å påvirke samfunnsutviklingen. Alt dette er jeg svært takknemlig for. Jobbens natur, kombinert med min egen, gjør at jeg av og til ønsker meg flere timer i døgnet. Selv om jeg er fullstendig klar over at døgnet har akkurat passelig antall timer, dersom jeg bruker dem rett. Jada. I innspurten mot sommeren havnet jeg rett og slett litt bakpå, ble defensiv på egne vegne, og lot det påvirke både humør og livskvalitet i altfor stor grad. Jeg lengtet etter ferien, og stakk rett til fjells så fort jeg fikk anledning. Gjennom sommeren har jeg boltret meg i late dager, men likevel stått opp tidlig og holdt meg i noenlunde form. Lest haugevis med gode bøker, kosa meg med mat og drikke og sett både inn- og utland. Alltid i selskap av gode mennesker som jeg liker å omgi meg med. Kanonsommer!

Så plutselig, er ferien over. Og hverdagene, de dagene det er aller flest av, står og banker på døra. Samtidig som jeg takker hverdagene for at de har ventet så trofast på meg gjennom sommeren, blir jeg raskt klar over at de utfordringene som åpenbarte seg i det våren ble til sommer, fortsatt henger med. De ble skjøvet til side sammen med sakspapirer og kalenderavtaler, da juni ble til juli. Siden da har de ligget i dvale. Og det som ligger i dvale våkner gjerne opp igjen. Dette var jeg jo klar over allerede før sommerferien satte inn, men jeg gjorde ingenting med det. Jeg valgte å skyve utfordringene til side, og la dem ruge litt for seg selv gjennom sommeren. Hadde jeg derimot handlet før jeg tok noen absolutt velfortjente ferieuker, så kunne jeg startet med en annen og ny frisk nå. Med stor sannsynlighet kunne jeg hatt en enda litt bedre ferie, uten dette spøkelset i bakhodet. Utfordringene blir nemlig ikke mindre av å ligge og ruge, snarere tvert imot. Det var jeg jo forresten også klar over, før ferien begynte.

powerpose_orgNå starter jeg høstsemesteret med en bevissthet om at jeg vil gjøre noe med det. Ta det onde ved roten. Kjøre spettet hardt innunder, som den fabelaktige coachen min sier, inspirert av Kolbein Falkeids private huskeregel. Det er bare jeg som kan velge hvordan dagene mine skal være, og det er bare du som kan velge dine. Noen ganger er det kun små justeringer som skal til, mens andre ganger kreves det litt større innsats. En ting er i alle fall sikkert; dersom du på et eller annet område gjør noe som ikke fungerer, gjør heller noe annet. Det skal i alle fall jeg.

Sommeren er nå!

IMG_6655For et par dager siden kom jeg tilbake fra en fantastisk tur i Sylan, sammen med tante og onkel.Over middels spreke, de to. Selv var jeg langt fra over middels sprek under årets fjelltur, men man går seg fort opp, og turen ble like bra som jeg hadde forhåpninger om. Etter 64 fjellkilometer i beina på tre dager, så var nok tærne modne for hvile, men fristelsen ble for stor da Trondheim lokket med godvær og den innbydende Nidelvstien. Fins det egentlig noe vakrere enn Trondheim på en sommerdag? I think not.

IMG_6669Resten av sommeren vil jeg fortsette å gå tur, om enn ikke langt inne i fjellet, og så vil jeg lese masse! Nå har jeg nettopp avsluttet Sommerboken av Tove Jansson. Det er verdens skjønneste lille bok, som jeg ikke forsto noen ting av, da jeg leste den i fjor. Så jeg bestemte meg for å lese den igjen i år, og innså ganske raskt at dette ikke er en bok å skjønne. Det er en bok til å lene seg tilbake i hengekøya med, kanskje undres over og forundres av, men mest av alt bare kose seg med.

Leselisten forøvrig bare vokser etter hvert som jeg leser, og favner etter hvert ganske bredt. Går det som planlagt, noe det sjelden gjør med leselister, så har jeg kommet gjennom Zlatan, Frank Beck, Fearless og Elena Ferrantes tredje før sommeren er over. Og i dag fikk jeg en skikkelig godbit i sommergave! Shantaram av Gregory David Roberts. Etter å ha lest side 1, så tenker jeg at det godt kan bli denne som fullføres som en av de første. Selv om den teller rundt 900 sider. Min gode norsklærer Skomsvoll på Blussuvoll ungdomsskole sa forresten en gang at det var viktig å lese 3-4 bøker samtidig. Jeg forsøker å leve etter det prinsippet.

Når jeg ikke lIMG_6636eser eller går tur, så tenker jeg å bade. Og male litt der det trengs. Rydde unna småskog rundt hytta, og hvile meg i hengekøya etterpå. Og så skal jeg være snill og oppmerksom.

Og så skal jeg digge Freddy Kalaz uten å skjemmes 🙂

Det blir en fin sommer i år.

Kom igjen og ta ansvar da, gutter!

”Det er jo akkurat dette du må stå på talerstolen å si! Hva er det som gjør at du ikke sier det?” Slik lød responsen, da jeg forleden dag, ganske frustrert og oppgitt etter bystyremøtet dagen før, sendte av gårde et rop om hjelp på epost. Den umiddelbare bevisstgjøringen kom fra ei dame som jeg har stor respekt for, på grunn av hennes engasjement og gjennomføringskraft. Det var også derfor mailen fant veien akkurat dit.

Mitt eget hjertesukk på epost gikk omtrent slik:
I går behandlet bystyret handlingsplan mot vold i nære relasjoner. Av ei talerliste på rundt 10 personer var det én mann, Åge Halvorsen (ære være!), mens det i bystyret er et flertall av menn. Min påstand er at vold i nære relasjoner er et område vi ikke får gjort nok med, før menn kommer på banen i langt større grad, og engasjerer seg i saken.

Min påstand kan selvsagt være feil, men det er et tankekors at voldsalarmer i dag er i en slik tilstand at kan melde feil posisjon, eller ikke oppdaterer seg hurtig nok ved skifte av brukere (altså den melder feil navn når den utløses). I 2016. Det forteller meg at dette ikke er høyt nok prioritert. Jeg har også vært borti at noen som skulle bytte inn en ikke-fungerende alarm måtte vente til dagen etter, fordi de som jobber med det i politiet har gått for dagen. Dette er i stor utstrekning en «kvinnesak», fordi det er kvinner som utsettes for den groveste volden.

Jeg ønsker meg så gjerne at vi kunne få menn sterkere på banen i saken, fordi jeg tror det trengs for å få tilstrekkelig oppmerksomhet rundt problemet. Ikke bare fordi de er menn, men også fordi «halve befolkningen» står på sidelinjen i diskusjonen.

Jeg måtte ganske beskjemmet medgi at jeg sjøl henfaller til frykten for å bli oppfattet som masete, dersom jeg skulle påpeke dette i debatten. I tillegg til at det sank ordentlig inn først dagen etterpå. Hadde jeg vært litt mer på hugget i bystyremøtet, så ville jeg kanskje sendt en hilsen til den mannlige bystyrebefolkningen, og utfordret til et større engasjement for sine mødre, søstre og døtre. For dette angår flere av oss som sitter på de myke setene inne i bystyresalen direkte eller indirekte.

Kom igjen og ta ansvar da, gutter!

Fuck cancer!

Da jeg var 19 år ble pappa dødssyk. Kreften tok fra oss mye av tida vi skulle hatt sammen. I mars var det 13 år siden han døde.

Jeg er ikke den som gjør dødsdagen til en merkedag, dog vurderer jeg å innføre en form for feiring av det gode mennesket han var. Som et mottrekk mot den tristheten som naturligvis følger med slike dager. For det skjer noe i kroppen i ukene i forveien. Kanskje er det rettere å si i sinnet. Eller begge deler. Akkurat som det skjedde noe den morgenen på vei ned til sykehuset, da jeg fikk en intens hodepine på et tidspunkt som i etterkant viste seg å være sammenfallende med det tidspunktet pappa gikk ut av livet på. Det kan ha vært tilfeldig, men det kan like gjerne ikke ha vært det.

Akkurat i år falt dødsdagen til pappa på samme dag som mitt første landsstyremøte som leder av Sør-Trøndelag FrP. Og denne helgen ble nettopp kreftsaken aktualisert i forbindelse med landsmøtet vårt. Partisamlingene nå bærer preg av at Fremskrittspartiet er et regjeringsparti. På godt og vondt. Disse dagene kjenner jeg litt ekstra på seieren vi har vunnet om pakkeforløp for mennesker rammet av kreft.

Noen vil kanskje synes det høres egoistisk ut, når jeg trekker frem akkurat denne saken. Det forstår jeg veldig godt. Jeg kan samtidig si at pakkeforløp ikke ville reddet pappan min. Det ville ikke reddet moren min heller, som døde 12 dager senere. Kreften hadde fått så altfor godt tak i kroppen til dem begge, til at noe kunne gjøres. Ikke desto mindre gleder det meg fra hårroten og ned i tærne at familier som rammes av kreft, nå kan få hjelp raskere og mer effektivt. Kreft er blitt en folkesykdom. Vi kan ikke regne med å gå gjennom livet uten å bli rammet av kreften. Selv, eller gjennom en vi er i nær relasjon med. Da er vi helt nødt til å utvikle mer effektive behandlingsforløp og behandlingsmetoder.

Selvsagt er jeg litt ekstra glad for at pakkeforløp for kreft innføres på vår vakt, men det viktigste er at folk får hjelp raskere, og blir gitt bedre forutsetninger for å bli helt friske igjen.

– Fyrstekake, takk :)

Disse ordene ble en gjenganger rundt bordene i festsalen ved Tiller helse- og velferdssenter, da Engasjert Byrå ga bort dagen til beboere og brukere ved senteret. Vi skjønte veldig fort at fyrstekake var en sikker vinner.

Da jeg henvendte meg til Engasjert Byrå tidligere i år, for å gi bort dagen min, ante jeg ingenting om hvor det ville føre meg. Jeg begynte raskt å glede meg, da Maria Peltokangas i Gi bort-dagen ringte og spurte om jeg ville være med Marianne Danielsen og Catharina Melhus fra Engasjert Byrå på et av byens helse- og velferdssenter. Så gøy, tenkte jeg! Om morgenen den 29.februar kjente jeg også på sommerfugler i magen. Gode sommerfugler.

Når en besøker steder som Tiller helse- og velferdssenter, så blir en raskt fanget av mangfoldet blant menneskene der. Noen trilles inn i festsalen i rullestolen, mens andre spaserer målrettet med rullatoren sin. Noen er kakemonser som ikke nøler et sekund før de bestemmer seg for hvilken servering de vil ha. Fyrstekake må det være. Og kaffe til. Andre synes det holder med den ene kaffekoppen. Mens Marianne leser fra boken lytter mange svært oppmerksomt, mens andre har problemer med å følge med på høytlesningen. Det er forresten da det slår meg; bygger vi helse- og velferdssentre uten å legge inn teleslynge?

Etter høytlesningen foreslår en ansatt at vi skal synge La oss leve for hverandre. Så klart skal vi det! Dagen handler jo om akkurat det. At vi ikke kom på det sjøl? Etter å ha fisket frem mobilen og litt beskjemmet googlet etter teksten, så synger jeg med. Deretter snakker vi sammen. Beboerne, brukerne og vi som er der for å gi bort litt av tida vår. Og så kjenner jeg på hvor fint det er at de som bor på Tiller helse- og velferdssenter vil gi bort litt av sin tid til oss også. Til disse gode samtalene. Sjøl fikk jeg snakke med hun som var gift med en tidligere hurtigrutekaptein. Det var røft å seile over Folda, kunne hun fortelle. Og det er vanskelig å motsi henne. Folda kalles også havets kirkegård, og et av de største norske skipsforlisene i fredstid skjedde her, da hurtigruteskipet Sanct Svithun gikk ned i 1962. Jeg undrer meg på om hun var redd, kapteinsfruen, mens hun var hjemme på land og visste at ektemannen seilte over dette beryktede havstykket.

Da beboere og brukere har forlatt festsalen, får vi tid til å snakke med Kristin, som har vært aktivitør ved senteret i 4 år. Mens hun forteller om hvorfor hun jobber som aktivitør, og hvor mye pris hun setter på at vi kommer og steller i stand denne kaffestunden for beboerne, så tenker jeg at hun må være verdens mest engasjerte aktivitør! Hun forklarer med stemmen, med øynene og med hele kroppen, og jeg tror henne fast og fullt når hun forteller om det meningsfulle i arbeidshverdagen. Jeg håper vi har mange slike som Kristin på helse- og velferdssentrene våre.

Tilbake på kontoret synker jeg ned i stolen, og tenker tilbake på det jeg fikk være med på i dag. Møter med mennesker, som har så mange historier å fortelle. Det blir garantert ikke siste gang jeg gir bort dagen, og som aktivitør Kristin sa; det skal så lite til.